Marin Raabe-Olsen (født 1982) er en norsk komponist, musiker, dirigent, barnebokforfatter og skuespiller som har vært bosatt i Berlin siden 2014. Som musiker og dirigent har han jobbet med flere internasjonale orkestre, skrevet musikk til filmen „Gjensyn“ som ble tildelt en Oscar i 2023 og debuterte som dramatiker, komponist og skuespiller i forestillingen „Den plystrende musen Doremia“ på Sentralen i Oslo i 2023. (Regi - Paul Ottar-Haga, Det Norske Teater).

Hei og velkommen til denne siden hvor jeg får muligheten til å fortelle litt mer om meg selv. Min store drøm var å bli trombone-solist, orkestermusiker og maestro. Det gikk i lang tid veldig bra og jeg debuterte som solist med et profesjonelt orkester allerede som 15-åring, var medlem av Verdensorkesteret for unge musikere i flere sesonger og vikarierte i ulike orkestre i Norge og Danmark. Jeg slapp gjennom nåløyet og fikk plass på dirigentutdannelsen på Norges Musikkhøgskole. Et steg nærmere maestro-drømmen. Reiste på dirigent-konkurranser i øst og vest og fikk ha den verdenskjente dirigenten Kurt Masur som mentor. For hver dag økte det indre og det ytre presset. Til slutt gikk det for langt og jeg pådro meg en kronisk leppe-skade som følge av slitasje. Trombone-drømmen var over. Som lyn fra klar himmel bestemte jeg meg sommeren 2014 for å si opp jobben min, selge leiligheten min i Oslo sentrum, kvittet meg med alle unødvendige eiendeler og kjøpe meg en enveisbillett til Berlin. Første gang i livet gjorde jeg noe uten nyttetenkning. Egenkapitalen fra boligsalget brukte jeg på meg selv. Jeg lærte meg et nytt språk for språket skyld, jeg spiste og drakk for smakens skyld og jeg sluttet å kikke på klokken i en hyllest til kjærligheten og livet. Så kom tankene og følelsenes storm der jeg stod naken og alene uten vegger og tak i en ukjent by. Etter at vinden hadde løyet begynte jeg å drømme, å skrive, å forme og musikken som i lang tid hadde vært stum begynte på nytt å klinge.

De fleste som flytter til en ny by opplever en ekstase i starten som går over til frustrasjon etter en stund. I denne fasen velger mange å flytte videre, men noen velger å bli. Det gjorde jeg. For meg ble møte med menneskene, kulturen og friheten i Berlin en åpenbaring. Her fikk jeg rom og tid til å betrakte min oppvekst, studietid og liv som ung voksen fra en følt avstand som tilrettela for et metaperspektiv på det som hadde vært og det som er. Men som for de fleste andre så kom det en vanskelig tid. En tid med mye grubling og mange steiner ble snudd. Etter denne kraftanstrengelsen kom lettheten. I denne lettheten begynte jeg å skrive historier, i løpet av få dager hadde jeg skrevet et verk for symfoniorkester og leppene begynte å vibrere igjen.

Jeg tror at tingene, rutinene og strukturene som rammer inn livene våre kan hindre oss i å se vårt fulle potensial. Det betyr ikke at jeg er motstander av gode ting, strukturer og rammer, men jeg vil oppfordre deg som leser til å finne frem en hammer og lage et par hull i veggene rundt deg.